Ordet egenkapital kan høres komplisert ut men er egentlig ikke det. Egenkapitalen er det et selskap eier. Det vil si, den delen av selskapet som tilhører eierne av selskapet. Egenkapital kan enten være den delen som eierne selv har skutt inn i selskapet, eller det kan være penger selskapet har tjent opp, og senere reinvestert inn igjen i selskapet istedenfor å ta ut utbytte.
Man finner egenkapitalen til et selskap ved å ta eiendeler – gjeld. Eiendelene er alle midlene et selskap eier, og deles inn i annleggsmidler og omløpsmidler. Typiske eiendeler er kontormateriell, kundefordringer, penger på bank, og liknende. Gjelden er beløpet selskapet skylder til kreditorer.
Når man har utført dette regnestykke finner man både ut hvor mange eiendeler selskapet har og hvor stor del av eiendelene som er finansiert via egenkapital. Egenkapitalen er særlig viktig i balanseregnskapet, som er et årlig regnskap alle regnskapspliktige virksomheter må utarbeide.
Aksjeloven og allmenaksjeloven har strenge regler til et selskaps egenkapital. Av flere grunner har styret en lovpålagt plikt til å følge med på egenkapitalen og at denne ikke blir for lav, og dersom dette skjer har styret særlige handleplikter. Kravet til egenkapitalen og likviditeten er at den er forsvarlig.
Hva som utgjør en forsvarlig egenkapital blir vanskelig å si generelt, men må avgjøres konkret i forhold til hvert enkelt selskap. Har selskapet mye gjeld og kortsiktige krav på kreditorer, er det klart at selskapet må ha høyere egenkapital enn dersom selskapet var gjeldsfritt. Dersom styret handler uaktsomt i forhold til å kontrollere at selskapet har forsvarlig egenkapital og likviditet kan hvert enkelt styremedlem bli erstatningsansvarlig og også straffedømt.
Egenkapitalen til et selskap er særlig relevant i forhold til å ta ut utbytte. Mange selskaper betaler ut utbytte til aksjonærene, såkalte utbytteaksjer. Dette fordrer imidlertid at selskapet har evne til å utbetale dette og at aksjonærene stemmer for dette i generalforsamlingen.