Når kan en aksjonær kreve aksjene innløst?

Innløsning av aksjer

Som oftest vil en selskapsaksjonær ønske å beholde eller selge aksjene i et selskap. Det var jo derfor han eller hun i utgangspunktet ervervet aksjene. I noen tilfeller kan det imidlertid oppstå en stor splittelse innad i et aksjeselskap som fører til en helt uholdbar situasjon for aksjonæren.

I noen slike tilfeller kan en aksjonær innløse/utløse aksjene sine, som betyr at selskapet må kjøpe dem opp etter en rekke prosesuelle regler. Det er viktig å se innløsning i sammenheng med oppløsning av et aksjeselskap. En aksjonær som krever innløsning vil også ofte kreve at selskapet oppløses, men dette er det enda strengere vilkår for at aksjonæren skal vinne frem med. Se egen artikkel om når en aksjonær kan kreve et selskap oppløst her.

Innløsning vil typisk være aktuelt der noen få aksjonærer sammen eier et selskap og aksjemajoriteten i selskapet bruker forskjellige metoder for å fryse ut aksjeminoriteten. Siden aksjeminoriteten ikke har så mye han eller hun skulle ha sagt – han er jo i mindretall – blir det dermed vanskelig å gjøre noe med situasjonen.

Utgangspunktet er at man selger aksjene

Et typisk eksempel kan være to brødre sammen eier et aksjeselskap. Bror A eier 67 % mens bror B eier 33 %. Bror A kan dermed i stor grad kontrollere selskapet slik han ønsker. I noen tilfeller kan bror A bruke makten på en slik måte at situasjonen blir uholdbar for bror B. I slike tilfeller kan innløsning av aksjene være et aktuelt virkemiddel, dersom bror As overtramp er for grove.

Utgangspunktet er jo selvfølgelig at bror B i dette tilfellet bare selger aksjene sine. Problemet er at det ofte er vanskelig å få solgt slike aksjer til en akseptabel pris. Potensielle kjøpere vet sannsynligvis at bror B kjøper seg ut fordi situasjonen i selskapet er helt uholdbar, og da frister det lite å kjøpe den samme aksjeposten – hvor bror A sannsynligvis vil fortsette å misbruke makten sin.

Dermed vil bror B sannsynligvis måtte selge aksjene for en langt mindre verdi enn aksjene er verdt. Av denne grunn er det i aksjeloven oppstilt noen reservetilfeller hvor bror B kan innløse aksjene sine, slik at selskapet må kjøpe dem opp til den underliggende verdien.

Dersom du vil lese mer om når et selskap kan tvinge en aksjonær til å utløse aksjene sine kan du lese om dette i denne artikkelen.

Vilkårene for innløsning

Vilkårene for innløsning følger av aksjeloven § 4-24. For at en aksjonær skal kunne innløse aksjene sine må to vilkår må være oppfylt. Innenfor det første vilkåret har man tre forskjellige alternativer. Det holder at ett av disse alternativene er oppfylt. Innenfor det andre vilkåret er det kun et alternativt vilkår og dette må oppfylles.

Vilkår 1

Innenfor det første vilkåret har man forskjellige alternativer. Det holder som sagt at ett av disse oppfylles. Disse alternative vilkårene er:

1) Det foreligger myndighetsmisbruk.

2) En annen aksjeeier i selskapet har misbrukt sin innflytelse i selskapet.

3) Det har oppstått et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom aksjeeieren og andre aksjeeiere i selskapet vedrørende driften av selskapet.

1) Myndighetsmisbruk

Det første alternativet er altså at det foreligger myndighetsmisbruk fra flertallets side. Dette er nærmere definert i aksjeloven som at styret eller generalforsamlingen må ha truffet en beslutning som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning.

Myndighetsmisbruk vil som oftest være tilfeller der generalforsamlingen eller styret har truffet beslutninger som favoriserer aksjeflertallet på en eller annen måte, og dette må gi disse en urimelig fordel i forhold til mindretallet.

Et eksempel kan være der to personer sammen eier selskap X og person A eier 66 % av aksjene og person B eier 33 % av aksjene. Tenk deg at person A også eier alle aksjene seskap Y. Dersom person A bestemmer at selskap X skal kjøpe en leilighet til overpris av selskap Y, vil dette være en urimelig fordel for person A på person Bs bekostning.

A vil da i realiteten overføre verdiene fra selskap X til selskap Y, hvor person B ikke er medeier. I dette tilfellet vil det foreligge myndighetsmisbruk.

2) Misbruk av innflytelse og 3) varig motsetningsforhold

Det kan tenkes mange forskjellige måter majoritetsaksjonæren har misbrukt sin innflytelse på. Det samme gjelder et eventuelt varig motsetningsforhold.

Ofte vil de tre første subsidiære vilkårene falle innunder hverandre. Har en majoritetsaksjonær som eier for eksempel 76 % av aksjene begått myndighetsmisbruk, vil han som oftest ha misbrukt sin posisjon i selskapet, og dette vil ofte føre til et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom aksjeeieren og andre aksjeeiere i selskapet.

For eksempel en nylig dom i Tingretten illustrerer dette godt. To ektefeller hadde sammen drevet et tannlegesenter. Ekteskapet hadde gått skeis, og aksjonærene ble uvenner. Mannen hadde i sjul utbetalt skyhøye lønninger til seg selv, samt utført andre klanderverdige handlinger, og Tingretten kom til at alle tre vilkårene var oppfylt.

Vilkår 2

Dersom et av vilkårene ovenfor er oppfylt er man altså halvveis på veien. Det gjenstår da et terskelvilkår, man kan si at overtrampet må være av en viss art. Etter aksjeloven skal det deretter tungveiende grunner for å tre ut av selskapet.

Hva ligger i tungtveiende grunner?

Det kan ramme selskapet hardt om en aksjonær gis rett til å tre ut av selskapet. Selskapet kan ha svak egenkapital og likviditet, jf. aksjeloven § 3-4, og det vil selvfølgelig ramme dem økonomisk å måtte betale ut aksjonæren, ofte i form av aksjenes underliggende verdier.

Det må påpekes at det som oftest vil være minoritetsaksjonæren som vil tre ut av selskapet, slik at denne økonomiske summen sjelden vil overstige over 50 % av selskapets underliggende verdier. Men uansett vil det selvsagt ramme selskapet hardt. Det er selvfølgelig også skadelig for selskapets rykte om driften av selskapet er såpass klanderverdig at aksjonærer gis rett til å tre ut av selskapet.

Allikevel vil det på langt nær være et like drastisk virkemiddel som å for eksempel oppløse selskapet, som også er et alternativ innenfor aksjeloven. Selskapet vil fortsatt bestå, og kan iverksette tiltak for å kompensere tapet som følge av aksjonærens uttreden. Det kan for eksempel foreta en rettet emisjon eller få inn nye investorer på banen for å anskaffe likvider. Ofte vil selskapet også slippe å foreta seg noe særlig, dette vil vel særlig være avhengig av aksjonærens aksjepost og selskapets stilling forøvrig.

Der en aksjonær trer ut av selskapet vil dette også i mindre grad berøre andre stakeholder-interesser enn dersom selskapet for eksempel oppløses. De ansatte vil fortsatt ha et arbeid, kreditorene vil fortsatt være hensyntatt, og også samfunnsinteressene der saksforholdet spiller inn på dette. Det er naturligvis mulig at disse kan berøres også ved en uttreden, men dette vil være i mindre grad enn der selskapet oppløses.

Lovgiver synes også å anta denne holdningen. I § 24-4(2) er det et unntak for innløsning der dette vil føre til vesentlig skade for «selskapet» eller for øvrig virke urimelig overfor «selskapet». Lovgiver har dermed forutsatt at en innløsning primært vil ramme selskapet, og ikke andre stakeholder interesser.

Selv om terskelen altså er mindre enn for å oppløse selskapet kreves det fortsatt «tungtveiende grunner». Terskelen er altså også høy for å tre ut av selskapet. Dette må sees i lys av at utgangspunktet er at en selger sin aksjepost, jf. aksjeloven § 4-15. Vilkåret må nærmest være forbeholt tilfeller der dette ikke er mulig.

For eksempel kan dette være tilfellet der en aksjonær er i minoritet og situasjonen i selskapet er fastlåst. Det er for eksempel logisk at en aksjepost i et selskap der aksjemajoriteten har bedrevet aktiv utsulting av aksjeminoriteten ikke vil virke appellerende for kjøpere, i lys av det overordnede vinningsformålet.

Ordlyden «tungtveiende grunner» tilsier at en i denne vurderingen kan foreta en avveining av aksjeeieren og selskapets interesser. Da lovgiver imidlertid har supplert første ledd med en unntaksregel i andre ledd der innløsning vil være urimelig for selskapet, tilsier systembetraktninger at «tungtveiende grunner» må dreie seg om hvilke grunner aksjonæren har til å tre ut av selskapet. Deretter kan en gjøre en interesseavveining etter andre ledd.

Illustrerende dom

Høyesterett velger også denne løsningen i dommen HR-2016-1439-A. I dommen hadde en bror som eide over 75 % av aksjene nektet å dele ut utbytte over lengre tid, og foretatt andre klanderverdige handlinger overfor den andre broren som eide 25 % av aksjene.

Høyesterett foretok først en vurdering av «særlig tungtveiende grunner», og kom til at vilkåret for oppløsning ikke var innfridd. De vektla blant annet at en oppløsning av selskapet måtte være subsidiært i forhold til en innløsning, og at en oppløsning av selskapet ville kunne få uante konsekvenser.

Høyesterett kom derimot til at vilkåret «tungtveiende grunner» var oppfylt, slik at minoritetsaksjonæren kunne tre ut av selskapet. Høyesterett la vekt på at aksjemajoriteten aktivt hadde utsultet aksjeminoriteten, og at den fastlåste situasjonen var såpass prekær for aksjeminoritetshaver at han måtte gis rett til å tre ut av selskapet.

Saksforholdet i dommen er illustrerende for typiske tilfeller der «tungtveiende grunner» er oppfylt. Aksjeminoriteten er fastlåst i en situasjon der aksjemajoriteten styrer selskapet. Aksjemajoriteten begår myndighetsmisbruk over lang tid, og det er et stadig og varig motsetningsforhold.

Aksjeminoriteten vil i slike tilfeller ha liten adgang til å selge aksjene til en akseptabel pris. Selv om det påvises myndighetsmisbruk, og dette alene vil gi aksjeminoriteten andre sanksjoner, er det få holdepunkter for at situasjonen i selskapet brått vil forandre seg. Situasjonen er fastlåst og vil mest sannsynlig fortsette å være det. I en slik situasjon vil det særlig være aktuelt å tre ut av selskapet.

Om «tungveiende grunner» vil være oppfylt vil bero på alvorlighetsgraden av inngangsvilkårene. Er det for eksempel begått stadige myndighetsmisbruk, er det mer sannsynlig å kunne tre ut av selskapet enn dersom det er skjedd en gang. Er det en berettiget forventning om at de klanderverdige forholdene i selskapet vil fortsette etter domsslutning vil dette måtte få stor vekt.

Slik som for eksempel avtaleloven § 36 er jo dette en unntaksregel og det er viktig å huske på at en primært ønsker å finne alternative løsninger.

Innløsning kan ikke være til vesentlig skade for selskapet

Dersom de to vilkårene vi har gjennomgått ovenfor er oppfylt vil aksjonæren i utgangspunktet ha krav på å få innløst aksjene sine. Imidlertid finnes det en unntaksregel som vi også må se på.

Man må vurdere om en innløsning vil være til vesentlig skade for selskapets virksomhet eller for øvrig virke urimelig overfor selskapet, jf. aksjeloven § 4-24 andre ledd.

Domstolene må dermed primært avveie aksjonærens behov for innløsning mot selskapets behov for å beholde aksjonæren. Selskapets økonomiske stilling vil nok måtte få stor vekt i vurderingen. Vil en innløsning ramme selskapet hardt økonomisk, vil dette få stor vekt.

En innløsning kan for eksempel føre til at selskapet får uforsvarlig egenkapital eller likviditet, jf. § 3-4. Finner ikke styret noen tiltak for å styrke selskapets stilling, er de påkrevd å foreslå selskapet oppløst, jf. § 3-4(2). Der en innløsning de facto vil føre til oppløsning må dette tas høyde for, særlig da vilkåret for å oppløse selskapet er «særlig tungveiende grunner».

Der selskapet ikke vil rammes særlig hardt økonomisk, vil det ha formodningen mot seg at unntaksvilkåret i andre ledd kommer til anvendelse. Selskapets interesser må naturlig nok avveies i forhold til aksjonærens interesser.

Det kan være grunn til å påpeke at vurderingen forutsetter at det foreligger «tungtveiende grunner» for innløsning, slik at aksjemajoriteten formodentlig nesten alltid vil være å bebreide for forholdet. Hvor klanderverdig forholdet er, vil få vekt i denne avveiningsvurderingen. Som nevnt ovenfor, basert på at aksjeloven er et resultat av en avveining av samtlige stakeholder-interesser, bør nok disse også kunne vektlegges i vurderingen der slike hensyn er aktuelle.

Et annet unntak finner man også i § 4-24 andre ledd andre punktum. Dersom selskapet utpeker en annen som er villig til å overta aksjene mot et vederlag som minst tilsvarer innløsningssummen, kan ikke et krav om innløsning føre frem. Hensynet til aksjonæren vil da være ivaretatt.

I denne artikkelen skriver vi om hvordan man kvitter seg med en aksje. Du kan lese mer om hva en aksje er i denne artikkelen.

Hvilken innløsningssum?

Dersom en aksjonær har vunnet frem med at vilkårene for innløsning er tilstede, skulle man trodd at det ikke var noe mer å krangle over. Dette er dessverre ikke tilfelle. I en rekke dommer har det vært usikkert om aksjonæren skal kompenseres for aksjens aksjekurs eller aksjens underliggende verdi. Poenget er at aksjens underliggende verdi ofte er høyere enn den nåværende aksjekursen i et slikt selskap.

Svaret synes nå løst i HR-2016-1439-A der Høyesterett kom til at innløsningssummen skulle baseres på aksjenes underliggende verdi. Dette begrunnet Høyesterett med at den nye aksjeloven særlig var begrunnet i minoritetsvernet, og at en minoritet som for eksempel måtte innløses basert på myndighetsmisbruk derfor burde kompenseres med den underliggende verdien av aksjene, særlig fordi omsetningsverdien vil være lav.

Høyesterett oppstilte også en presumsjon om en utmåling basert på underliggende verdi der ikke andre grunner tilsa en motsatt løsning.

Dersom du ønsker å lese mer om hvordan du kan bli aksjonær i et aksjeselskap kan du lese mer om denne artikkelen som handler om hvordan du kan handle aksjer på nett.