Kan en aksjonær oppløse et aksjeselskap?

oppløsning av aksjeselskap

Vanligvis vil aksjonærer i et aksjeselskap enten ønske å beholde eller selge aksjen sin. Det er jo derfor han eller hun i utgangspunktet kjøpte aksjen. Uten en nærmere forklaring kan det naturligvis virke merkelig at en aksjonær skal ønske å kreve selskapet oppløst, hvilket medfører at selskapet må slutte å opphøre etter en rekke prosesuelle regler.

I noen tilfeller kan dette imidlertid ha en god begrunnelse. Det vil typisk dreie seg om et selskap hvor aksjonærene har blitt uvenner og det foreligger en helt fastlåst situasjon, eller at majoritetsaksjonæren til stadighet begår overtramp i forhold til minoritetsaksjonæren. Vi vil komme med flere eksempler underveis i artikkelen.

Vi må nok en gang presisere hva vi drøfter her: at en enkelt aksjonær skal få medhold i et krav om at et helt selskap skal slutte å eksistere. Det er altså et ganske ekstremt krav som fordrer en svært god begrunnelse.

Oppløsning en klar unntaksregel

Det er viktig å huske på at det klare utgangspunktet først er at aksjonæren selger aksjene sine. Etter dette er den klare regelen at aksjonæren eventuelt innløser aksjene sine, hvilket betyr at selskapet må kjøpe opp aksjene av aksjonæren. Først etter dette kommer en eventuell oppløsning av selskapet.

Av denne grunn er det en svært høy terskel for at en aksjonær kan få et selskap oppløst. Det sier seg selv at oppløsning av selskapet er en svært hard sanksjon, hvilket taler for at bestemmelsen klart må være en siste skanse der det nærmest vil være utilbørlig å la selskapet fortsette driften. Dette synspunktet kommer til uttrykk i bestemmelsen.

Vilkårene for oppløsning

Aksjonærens muligheter for å oppløse selskapet følger av aksjeloven § 16-19. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at en aksjeeier kan kreve selskapet oppløst ved dom når et
selskapsorgan eller andre som representerer selskapet har begått myndighetsmisbruk og særlig tungtveiende grunner taler for oppløsning som følge av dette.

Det er altså to vilkår som må være oppfylt. For det første må det foreligge myndighetsmisbruk og for det andre må særlige tungtveiende grunner tale for oppløsning. Vi vil først se på hva som ligger i myndighetsmisbruk.

1) Myndighetsmisbruk

For det første må selskapet ha begått myndighetsmisbruk. Styret eller generalforsamlingen må ha truffet en beslutning som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning.

Myndighetsmisbruk vil som oftest være tilfeller der flertallsaksjonæren eller styret har foretatt handlinger som begunstiger disse på bekostning av minoritetsaksjonærene.

I for eksempel den kjente dommen Sandakergården var to søsken sammen aksjonærer i et selskap som drev bygården Sandakergården. Søsteren var majoritetsaksjonær og broren var minoritetsaksjonær. Søsteren hadde aksjer i et annet selskap som hadde fått svært gunstige leieavtaler i Sandakerbygården, hvilket førte til at selskapet tapte leieinntekter. Dette ga da den ene aksjeeieren (søsteren) en urimelig fordel på bekostning av både den andre aksjeeieren (broren) og selskapet, og det forelå myndighetsmisbruk.

Det første vilkåret må suppleres av ulovfestet rett:

Det følger av Høyesterettspraksis at dette første vilkåret kan suppleres av ulovfestet rett. I for eksempel Inco-dommen forelå det ikke myndighetsmisbruk, men det forelå et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom to aksjeeiere som hver eide 50 % av selskapet.

Selskapet var her dannet som et samarbeidsprosjekt, men aksjonærene hadde blitt uvenner og situasjonen var dermed helt fastlåst. Høyesterett uttalte at stemmegivningen nærmest hadde utviklet seg til en parodi. I et slikt tilfelle uttalte Høyesterett at det også kunne være grunnlag for å oppløse selskapet, så fremt det andre vilkåret særlig tungtveiende grunner var oppfylt.

Vi ser dermed at det skal relativt mye til for at i det hele tatt det første vilkåret skal være innfridd. I tillegg må imidlertid også det andre vilkår være innfridd; «særlig tungtveiende
grunner» må tale for oppløsning, jf. aksjeloven § 16-18(1).

2) Særlig tungtveiende grunner

Ordlyden tilsier altså at det skal svært mye til å få oppløst selskapet. Det skal ikke bare være «tungtveiende grunner», disse må i tillegg være «særlig tungtveiende».

Å oppløse selskapet vil kunne ha vidtgående konsekvenser for alle stakeholders, det være seg de andre aksjeeierne, kreditorene, de ansatte eller samfunnet for øvrig. Hovedregelen må være at aksjeeieren prøver å selge sin aksjepost, eller deretter begjærer innløsning.

Ordlyden «særlige tungtveiende grunner» gir altså anledning til å foreta en interesseavveining mellom alle stakeholderinteresser. I vurderingen av om vilkårene er oppfylt er det disse hensynene domstolene må avveie for å vurdere om vilkåret er oppfylt.

Aksjeeieren vil normalt være godt ivaretatt ved innløsning slik at dette må være hovedregelen. Dette kommer også til uttrykk i bestemmelsens andre ledd, som
fastsetter at når selskapet har nedlagt påstand om det, kan dommen i stedet gå ut på at aksjonærens aksjer skal innløses av selskapet.

I tilfeller der innløsning vil være aktuelt kan muligens være der en grunder stifter et aksjeselskap og får med investorer på laget. Han kan i nødsituasjon for eksempel selge unna mer enn 50 % av aksjene slik at investorene får aksjemajoriteten. Dersom investorene for eksempel ender opp med å drive selskapet via for eksempel økonomisk kriminalitet eller miljøkriminalitet, kan det hende at selskapets tilstand har blitt så umoralsk at det ikke lenger tåler dagens lys, særlig da aksjeminoriteten stiftet selskapet ut fra helt andre målsetninger. Dersom selskapet har mange ansatte som vil rammes eller kreditorer som ikke vil få pengene sine, vil saken muligens komme i et annet lys.

Hvorfor terskelen bør være særlig høy

Aksjeselskapets store samfunnsmessige betydning kommer klart til uttrykk i § 16-19. En kan altså ikke bare avveie aksjonærens interesser i forhold til selskapet. Aksjeselskapet
har større samfunnsbetydning enn dette. Mange aksjeselskaper har ansatte som er avhengige av arbeidet for å få endene til å møtes. Vil en oppløsning ramme slike
arbeidere må dette vektlegges tungt. Selv om en aksjonær nok har gode grunner til å ville oppløse selskapet, kan ikke loven legge til rette for at befolkningen mister sitt levebrød.

En oppløsning av selskapet vil også ofte ramme kreditorene. Kreditorene kan ha basert sine lån på langsiktige analyser, og en oppløsning av selskapet kan totalt briste med deres berettigede forventning om en gevinst på lånet, og det har formodningen mot seg at slike investorer rammes av tap fordi kun en aksjonær ønsker selskapet oppløst. I ytterste fall vil en lav terskel for oppløsning føre til at investorer blir mer betenkelige med å yte kreditt, og selve bærebjelken bak aksjeselskapet, et økt omsetningsliv, kan rammes.

Mange aksjeselskaper har også svært positiv betydning for samfunnet. En burde for eksempel ikke med lovens hånd oppløse selskaper hvis formål er å forhindre de stadig økende miljøproblemer. Har selskapet begått svært klanderverdig miljøkriminalitet, vil dette trekke i den annen retning.

Eksempler fra praksis

I for eksempel den nevnte Inco-dommen kom Høyesterett til at selskapet måtte oppløses. De «særlig tungtveiende grunner» var oppfylt på grunn av at partenes formål var et
samarbeid og dette lenger ikke fungerte, og bare ga en av partene økonomisk gevinst. Forutsetningen for selskapet var bristet. En oppløsning ville heller ikke skade noen ansatte
eller kreditorer.

Dommen HR-2016-1439-A illustrerer godt hvor høy terskelen for oppløsning er. Et aksjeselskap var eid av to brødre, den ene hadde rundt 75 % av aksjene mens den andre hadde rundt 25 %. Majoritetsaksjonæren delte ut lite utbytte til tross for stor økonomisk gevinst over lang tid. Normalt vil domstolene sette en høy terskel for å påvise myndighetsmisbruk i en slik situasjon, da styret nødvendigvis må ha et vidt skjønnsom og domstolenes terskel for å overprøve dette skjønnsrommet er høyt.

I vår sak var saksforholdet spesielt, da tingretten etter søksmål fra aksjeminoriteten hadde anmodet et utbytte på fem prosent, jf. § 8-4. Aksjemajoriteten hadde deretter foretatt en kapitalforhøyelse i selskapet hvilket tvang broren til å betale inn utbyttet i kapitalforhøyelsen for å beholde sin prosentvise aksjepost. Det var dermed relativt klart at den ene broren hadde som formål å utsulte sin bror, og forholdet kunne nærmest kategoriseres som et rettsmisbruk.

Selv om det klart var et myndighetsmisbruk kom Høyesterett til at det ikke forelå «særlig tungtveiende grunner». Høyesterett uttalte at terskelen for å oppløse et selskap var
svært høy, og at broren ville få tilstrekkelig kompensasjon dersom han fikk innløst aksjene sine. Det ville kunne få uante konsekvenser dersom en oppløste selskapet, og Høyesterett
ville ikke sette i gang en slik kjedereaksjon.

Nok en gang ser vi at en oppløsning vil være et siste unntak der andre løsninger vil være urimelige, og at domstolene må vektlegge hensynet til alle stakeholders, ikke bare aksjonæren som ønsker å oppløse selskapet. Dette sier seg egentlig selv.

Avslutning

Det skal altså, heldigvis, svært mye til før en aksjonær får medhold i at et selskap skal oppløses. I nesten alle tenkelige tilfeller vil domstolene nøye seg med å konstatere at selskapet må innløse aksjene til aksjonæren, selv om det er en høy terskel også for dette.